Lørdagen vår

Idag var det også ekstremt kaldt da vi våknet. Temperaturen sto på -20 kl 0900, så lysten på å gå ut å ake var liten...

Siden mannen har ligget ved doen i hele går og hele dag, så var det allikevel veldig nødvendig å komme seg ut av huset. (Vi mistenker at det var noe matforgiftning, for vi andre ser ut til å være spart...) Uansett, så er det lite hyggelig stemning når en i huset har spysjuka, så jeg og småtten dro ned & handlet og en tur innom lekebutikken. Han var veldig snill med mamma'n sin når de var alene hjemme natt til fredag og han var snill & grei på morgenen idag. Det er ikke så lett å holde ham unna pappa'n sin når han ikke ser ham så mye, men han godtok at pappa ikke kunneløfte og klemme ham. Heldigvis.

Fordi han er mammas øyesten og verdens beste lille småttis, så fikk han velge seg ut en leke. Han fikk en Eliasbåt til jul, som tøffer rundt i balja sammen med ham når han bader, og jeg hørte fra venninna mi at "Kaptein Krutt" også var fin & ha i badekaret. Men neida, den var det ikke flere igjen av, så da tuslet småtten bort til alle Thomas-togene. Han hadde lyst på de fleste, og valgets kval var ikke lett for en som sto med stjerner i øynene foran alle togene på veggen... Tilslutt falt valget på "James" og den var selvfølgelig ikke den billigste. Men, men, han hadde jo så lyst på enda et tog, så ho mor gav etter:-)

Da vi kom hjem var fremdeles mannen i dårlig form, så vi kledde på oss de fleste klærne vi hadde i skapet - og tuslet bortover mot akebakken. (Jeg tuslet, småtten satt seg pent oppå akebrettet og sa "dja mamma - fotteje" (dra mamma - fortere)) Å ake var bare gøy en viss periode, men så kom jeg på at han fikk jo en stor lastebil til jul av morfar - MED snøplog. Den var stas ganske lenge, bare se så konsentrert han er:-)

Ikveld satt han sammen alle togene han hadde og dro de etter seg bortover gulvet, dette var stas med stor S!!!

Det ble så langt at han måtte dra de mellom bena:-)

PS: Det er fantastisk hvor ubegrenset kjærlighet barn har til sine foreldre, det merket jeg i går. Jeg var NOE sliten etter første arbeidsuke, mannen som var på kick-off i 2 dager, lite søvn osv. Mannen løp på do da han kom hjem og småtten SKULLE absolutt inn til ham. Hver gang mannen gikk på do, løp småtten etter. Jeg prøvde å si det pent i førsten, at han IKKE skulle gå inn der, fordi pappa var dårlig. Småtten hører konskvent aldri ordet NEI/IKKE, og løp uansett inn. Jeg var kanskje en smule stresset fordi jeg trodde mannen hadde fått omgangssyke, og ville ikke under noen omstendighet få det selv. (Eller at småtten skulle få det...), derfor snakket jeg høyere og høyere til småtten da han gikk inn gang på gang til faren. Tilslutt måtte jeg dra ham ut derfra et par ganger og holdt ham ganske hardt. Jeg gjorde jo dette fordi jeg var stresset på at han skulle bli smittet, men det skjønner jo ikke en 2 1/2-åring. Derfor sa jeg unnskyld til ham etterpå, og at mamma var lei seg for at hun hadde vært så sint. Da svarte småtten "Okei mamma. Det går bra. Unnskyld"... Tror han bare hermet etter meg da han sa unnskyld, men jeg fikk allikevel tårer i øyekroken. Han er jo så god. Tenk hvor høyt disse små elsker foreldrene sine!!! Vi kan komme unna med veldig mye, de elsker oss uansett. Jeg følte jeg var sånn ca verdens værste mor, iallefall da han gav meg en klem og en "muscht" på kinnet og sa det med unnskyld...